Eldre , spesielt kvinnelige kollegaer i sub- pensjonsalder som påstår at de har 40+ års erfaring og dermed lite respekt for nyutdannede - bruker gjerne hersketeknikker for å ydmyke når den nyutdannede kommer med forslag til endring av praksis som går på bekostning av hva han/hun har utøvd i sin karriere. Ydmykelsen skjer gjerne BARE når det er andre tilstede mens når man er på 1 mannshånd så er kommunikasjonen plutselig mer behagelig. Denne forskjellen i adferd fra å sitte i gruppe vs ikke har ofte vært en grunn til fornærmelse for min del da jeg startet i ny jobb som nyutdannet i 2019.
Heilt fuckings einig. Einaste måten eg fikk slutt på det va og sei kva ho gjorde når ho faktisk gjorde det. Eg rapporterte det og til sjefen. Vist dei får ein følelse på at dei kan valse over deg så gjere dei det. Det er kvalmandes oppførsel.
Jeg ble kalt "tosk" en gang når jeg syklet. Morsomste jeg har hørt.
Lite brukt ord egentlig. Minner meg om Donald Duck. Jeg føler at det er mest et ord man bruker skriftlig fremfor muntlig.
Veldig lite. Men jeg opplever fra tid til annen at folk antar jeg er en dårlig, uoppmerksom eller fraværende forelder fordi jeg er pappaen. At jeg sikkert ikke vet hvilke klær de trenger eller når de har trening eller slikt. «Vi må vel spørre mora om det». Det er ganske fornærmende!
Ikke så mye, men husker en situasjon hvor jeg og mannen satt overfor et annet par (ukjente) på trikken. Mannen i det andre paret mista noe på gulvet og endte med å legge hodet i fanget mitt for å plukke det opp. Tenkte ikke noe over det før han snudde seg mot mannen min og sa unnskyld.. Da ble jeg ganske fornærma.
Den gangen jeg husker fra voksenlivet å ha blitt mest offended var på en firmafest for mange år siden der en ex-kollega implisitt mente at jeg hadde jukset på quizen da jeg hadde 100% korrekt score.
Jeg hadde ikke jukset på quizen, quizen var bare dritlett, jeg har quiz som hobby og alle de andre var mer opptatt av å drikke enn å faktisk følge med på spørsmålene.
Noen folk, altså.
Veldig lite. Omtrent det eneste som får meg skikkelig irritert nå til dags er når folk bevisst feiltolker det jeg sier (eller bare er for dumme til å forstå) for å så angripe den feiltolkede versjonen av det jeg sa.
Jobbet på byggevare handel. Gjennomsnitts handle tid der var 20 min med drive through og pålasting. Hvis en kunde kommer in 5 min før stengetid var dem typisk ikke ute før døra 15 min etter stengetid. Gjerne lenger også til tider.
Det er et personangrep å komme inn når en butikk er åpen?
Jeg må heller si det andre vegen, var inne på en butikk 10 min før de stengte, da hadde jeg alt vært der i noen min. Fikk beskjed av personalet 10 min før de stengte at de var stengt å jeg måtte ut, mens jeg ble eksportert ut av ei på 19 år. For å si det mildt, så betaler jeg heller 10x enn å handle på Rusta ved noen omstendighet igjen.
Les gjerne min andre kommentar, vi klagde aldri på kunder som skal inn 5 min før tiden og ut igjen innen 5 min. Problem kundene var de som skulle kikke rundt, klø seg i ræva, eller storhandle. Butikk stengetider betyr ikke siste kunde inn til gitt tid, det betyr dørene skal være lukket og kassene avsluttet ved den tiden.
Har en variant av ADHD som gjør meg utsatt for noe som kalles rejection sensitivity dysphoria, noe som kan få meg til å reagere kraftig uten at jeg selv forventer det, og det er ekstremt frustrerende å leve i en verden der folk tror det er nok å påstå at jeg må bare ta meg sammen.
Jeg kan ikke noe for at hjernen min reagerer på den måten den gjør.
Edit: her er en referanse som beskriver fenomenet
https://my.clevelandclinic.org/health/diseases/24099-rejection-sensitive-dysphoria-rsd
Ah, dette med å kjenne etter og gjenkjenne følelser og triggere er noe jeg har jobbet intenst med det siste året. Jeg har et behov for å bli sett, hørt og forstått og har et sterkt moralsk indre kompass. Så hvis noen med vilje overser, overhører, vrir på det jeg sier, gaslighter eller holder meg til en høyere standard enn de holder seg selv til - da får jeg problemer med å holde temperaturen i følelsesregisteret nede.
Før ville jeg akseptert hele veien til kokepunktet og så kokt over på hvilken som helst bagatell i en eller annen sammenheng. Nå har jeg lært meg å kjenne etter og klarer som regel å identifisere hva jeg reagerer på og hvorfor, slik at jeg kan kommunisere det utad på en mer konstruktiv måte.
Andres meninger om ting og handlinger som ikke påvirker meg selv eller andre uskyldige trigger meg ikke i det hele tatt. Har nok med meg selv og mine egne greier, heldigvis.
Folk som ljuger for å dekke over ting de har gjort. Greit at man gjør feil iblant, alle gjør det. Men da beklager man og prøver å gjøre det godt igjen.
Når folk derimot prøver å slippe unna med ting, er det en dobbel fornærmelse.
Godt spørsmål!
Jeg tenker at å være irritert er noe man blir av en flue som plager deg, eller at naboen slår plena kvart på tidlig..
Mens fornærmet er noe man kan bli etter angrep på deg som person, nedlatende kommentarer eller bagatellisering av dine 'mål, utfordringer og behov'
Forsøker å tenkte på sist jeg ble fornærmet, kommer ikke på noe. Har sikkert fortrengt det. Har nå en litt " it is what it is" holdning til livet så har vel noe med det å gjøre.
Reagerer selvfølgelig på ting som skjer og tenker mitt om det, Kan vel også bli frustrert/irritert men kan ikke si at jeg ofte blir fornærmet.
Edit: Kom på en, på et sted der jeg jobbet med stilling X med utdanning for dette, så fant jeg en utskift i printern av arbeidskontrakten til en en kollega som hadde nettopp begynt i samme stilling uten den utdanningen, så han hadde nøyaktig samme lønn som meg. Når jeg tok dette opp med min nærmeste leder ble jeg server den mest udugelige begrunnelsen jeg hadde hørt noen gang "Det er fordi han ikke har bil". Jeg brukte min egen bil rundt på befaringer o.l fikk kilometergodtgjørelse for dette. Da ble ganske fornærmet og provosert. Sa klart hva jeg mente og begynte å se meg etter ny jobb (var litt på tanken allerede).
Det er mye som kan gjøre meg bittelitt irritert, men som ikke går inn på meg.
Første gang jeg følte meg skikkelig fornærmet på 30 år var da putin invaderte Ukraina. Jeg har levd hele livet i fred, og har ikke engang ansett det som minimalt realistisk at vi skal få en storkrig i Europa. Jeg var i ungdommen kritisk til militæret, og syntes det var sløsing med penger å bruke penger på forsvar.
Ordet er kanskje ikke fornærmet, men krenket, som har vært så populært brukt i media. Jeg ble nok ekte krenket for første gang i mitt liv når freden vi har hatt ble tatt fra oss på grunn av en kuk i russland.
Eldre , spesielt kvinnelige kollegaer i sub- pensjonsalder som påstår at de har 40+ års erfaring og dermed lite respekt for nyutdannede - bruker gjerne hersketeknikker for å ydmyke når den nyutdannede kommer med forslag til endring av praksis som går på bekostning av hva han/hun har utøvd i sin karriere. Ydmykelsen skjer gjerne BARE når det er andre tilstede mens når man er på 1 mannshånd så er kommunikasjonen plutselig mer behagelig. Denne forskjellen i adferd fra å sitte i gruppe vs ikke har ofte vært en grunn til fornærmelse for min del da jeg startet i ny jobb som nyutdannet i 2019.
"Men sånn har vi alltid gjort det!"
Heilt fuckings einig. Einaste måten eg fikk slutt på det va og sei kva ho gjorde når ho faktisk gjorde det. Eg rapporterte det og til sjefen. Vist dei får ein følelse på at dei kan valse over deg så gjere dei det. Det er kvalmandes oppførsel.
Veldig lite, har for lengst lært at jeg tjener ingenting på å bli fornærmet
Jeg ble kalt "tosk" en gang når jeg syklet. Morsomste jeg har hørt. Lite brukt ord egentlig. Minner meg om Donald Duck. Jeg føler at det er mest et ord man bruker skriftlig fremfor muntlig.
Veldig lite. Men jeg opplever fra tid til annen at folk antar jeg er en dårlig, uoppmerksom eller fraværende forelder fordi jeg er pappaen. At jeg sikkert ikke vet hvilke klær de trenger eller når de har trening eller slikt. «Vi må vel spørre mora om det». Det er ganske fornærmende!
Har opplevd altfor ofte å sitte på foreldremøte og bli fullstendig overhørt. Eller i verste fall møtt med fordomsfulle kommentarer.
Ikke så mye, men husker en situasjon hvor jeg og mannen satt overfor et annet par (ukjente) på trikken. Mannen i det andre paret mista noe på gulvet og endte med å legge hodet i fanget mitt for å plukke det opp. Tenkte ikke noe over det før han snudde seg mot mannen min og sa unnskyld.. Da ble jeg ganske fornærma.
Ja, han besudlet jo din manns eiendom!
Fornærmet? Veldig lite. Irritert? Mange ting
Den gangen jeg husker fra voksenlivet å ha blitt mest offended var på en firmafest for mange år siden der en ex-kollega implisitt mente at jeg hadde jukset på quizen da jeg hadde 100% korrekt score. Jeg hadde ikke jukset på quizen, quizen var bare dritlett, jeg har quiz som hobby og alle de andre var mer opptatt av å drikke enn å faktisk følge med på spørsmålene. Noen folk, altså.
Veldig lite. Omtrent det eneste som får meg skikkelig irritert nå til dags er når folk bevisst feiltolker det jeg sier (eller bare er for dumme til å forstå) for å så angripe den feiltolkede versjonen av det jeg sa.
Ytterst lite, et funksjonelt voksen menneske har lært seg og ignorere/overse de fleste sånne tilfeller.
Kunder som kommer inn 2 min før stengetid føles som et personangrep uten like.
Hvor jobber du?
Og når er stengetid?
Jobbet på byggevare handel. Gjennomsnitts handle tid der var 20 min med drive through og pålasting. Hvis en kunde kommer in 5 min før stengetid var dem typisk ikke ute før døra 15 min etter stengetid. Gjerne lenger også til tider.
Minner meg om min sommerjobb på Maxbo for mange år siden: "se på han karen her da, han skal ha terassebord...".
Det er et personangrep å komme inn når en butikk er åpen? Jeg må heller si det andre vegen, var inne på en butikk 10 min før de stengte, da hadde jeg alt vært der i noen min. Fikk beskjed av personalet 10 min før de stengte at de var stengt å jeg måtte ut, mens jeg ble eksportert ut av ei på 19 år. For å si det mildt, så betaler jeg heller 10x enn å handle på Rusta ved noen omstendighet igjen.
Les gjerne min andre kommentar, vi klagde aldri på kunder som skal inn 5 min før tiden og ut igjen innen 5 min. Problem kundene var de som skulle kikke rundt, klø seg i ræva, eller storhandle. Butikk stengetider betyr ikke siste kunde inn til gitt tid, det betyr dørene skal være lukket og kassene avsluttet ved den tiden.
Hvis noen fysisk angriper meg
Har en variant av ADHD som gjør meg utsatt for noe som kalles rejection sensitivity dysphoria, noe som kan få meg til å reagere kraftig uten at jeg selv forventer det, og det er ekstremt frustrerende å leve i en verden der folk tror det er nok å påstå at jeg må bare ta meg sammen. Jeg kan ikke noe for at hjernen min reagerer på den måten den gjør. Edit: her er en referanse som beskriver fenomenet https://my.clevelandclinic.org/health/diseases/24099-rejection-sensitive-dysphoria-rsd
Nothing.
Ah, dette med å kjenne etter og gjenkjenne følelser og triggere er noe jeg har jobbet intenst med det siste året. Jeg har et behov for å bli sett, hørt og forstått og har et sterkt moralsk indre kompass. Så hvis noen med vilje overser, overhører, vrir på det jeg sier, gaslighter eller holder meg til en høyere standard enn de holder seg selv til - da får jeg problemer med å holde temperaturen i følelsesregisteret nede. Før ville jeg akseptert hele veien til kokepunktet og så kokt over på hvilken som helst bagatell i en eller annen sammenheng. Nå har jeg lært meg å kjenne etter og klarer som regel å identifisere hva jeg reagerer på og hvorfor, slik at jeg kan kommunisere det utad på en mer konstruktiv måte. Andres meninger om ting og handlinger som ikke påvirker meg selv eller andre uskyldige trigger meg ikke i det hele tatt. Har nok med meg selv og mine egne greier, heldigvis.
Folk som ljuger for å dekke over ting de har gjort. Greit at man gjør feil iblant, alle gjør det. Men da beklager man og prøver å gjøre det godt igjen. Når folk derimot prøver å slippe unna med ting, er det en dobbel fornærmelse.
Folk som midt i en samtale plutselig bare ikke svarer fordi de soner ut på mobilen.
Hva er forskjellen på fornærmet og irritert, sånn egentlig? Kommer ikke på noe eg blir fornærmet av, men mye eg blir irritert av.
Godt spørsmål! Jeg tenker at å være irritert er noe man blir av en flue som plager deg, eller at naboen slår plena kvart på tidlig.. Mens fornærmet er noe man kan bli etter angrep på deg som person, nedlatende kommentarer eller bagatellisering av dine 'mål, utfordringer og behov'
Forsøker å tenkte på sist jeg ble fornærmet, kommer ikke på noe. Har sikkert fortrengt det. Har nå en litt " it is what it is" holdning til livet så har vel noe med det å gjøre. Reagerer selvfølgelig på ting som skjer og tenker mitt om det, Kan vel også bli frustrert/irritert men kan ikke si at jeg ofte blir fornærmet. Edit: Kom på en, på et sted der jeg jobbet med stilling X med utdanning for dette, så fant jeg en utskift i printern av arbeidskontrakten til en en kollega som hadde nettopp begynt i samme stilling uten den utdanningen, så han hadde nøyaktig samme lønn som meg. Når jeg tok dette opp med min nærmeste leder ble jeg server den mest udugelige begrunnelsen jeg hadde hørt noen gang "Det er fordi han ikke har bil". Jeg brukte min egen bil rundt på befaringer o.l fikk kilometergodtgjørelse for dette. Da ble ganske fornærmet og provosert. Sa klart hva jeg mente og begynte å se meg etter ny jobb (var litt på tanken allerede).
Jeg blir fornærmet når jeg blir minnet på feilene mine. How dare they lizm?
Det er mye som kan gjøre meg bittelitt irritert, men som ikke går inn på meg. Første gang jeg følte meg skikkelig fornærmet på 30 år var da putin invaderte Ukraina. Jeg har levd hele livet i fred, og har ikke engang ansett det som minimalt realistisk at vi skal få en storkrig i Europa. Jeg var i ungdommen kritisk til militæret, og syntes det var sløsing med penger å bruke penger på forsvar. Ordet er kanskje ikke fornærmet, men krenket, som har vært så populært brukt i media. Jeg ble nok ekte krenket for første gang i mitt liv når freden vi har hatt ble tatt fra oss på grunn av en kuk i russland.